Reprise: En «snartur»

Endelig planlegges det valper igjen på Kennel Hakushu. I anledning at jeg nå planlegger kull på Alma (Hakushu Seisho Katana) vil jeg gjerne dele historien om da hun og søsknene ble til. Dette innlegget ble opprinnelig delt på hjemmesiden min i Januar 2017 og Seisho-valpene ble født 17.02.2017. Jeg fikk trøbbel med den forrige hjemmesiden, men nå er det endelig litt mer aktivitet på denne nye. Jeg avslutter historien med bloopers/slettede scener som aldri før har blitt fortalt!

I September hadde Yari løpetid, og ettersom jentene endelig samkjørte og timet relativt likt de to forgående løpene så ventet jeg at Kiyomi skulle begynne like etter. Etter mye venting, tanker om at jeg muligens kunne ha oversett løpetiden og påfølgende tanker om at jeg UMULIG kan ha oversett løpetiden sånn som hun skriker etter mannfolka når det virkelig står på så kom endelig den etterlengtede løpetiden tidlig i Desember.

Timingen var upåklagelig og turen ned for å levere måtte gjennomføres på et døgn. Følte meg smågal når jeg passerte Malmö, så over sundet til Danmark og tenkte at “Så langt syd i Sverige har jeg aldri vært før”. Vi ankom da det begynte å skumre, så det finnes ingen bilder fra det første møtet med kjekkasen. Etter en rask omvisning på gården og det obligatoriske møtet med tjuren Sten fikk vi hilse på vakre Mirai (S UCH Mara-shimas Kinkei Za Mirai).

Etter å ha kjørt den lange veien var det godt å se at Kiyomi virkelig falt for den utkårede. Hun slo på sjarmen, flørtet og lekret seg. Jeg forstår henne godt – han er lekker. Han er også meget trivelig, imøtekommende og relativt laid back. De dro igang et par runder med lek og hadde det veldig hyggelig sammen, men det var åpenbart ikke dagen helt ennå. Ettersom jeg måtte på jobb igjen allerede morgenen etter var det bare å sette seg i bilen for å kjøre den lange veien hjem – uten hund.

I dagene som kom fikk jeg hyggelige oppdateringer om hva som foregikk der nede i syd.

“Allt bra, hon äter ock verkar glad.”

“Bara lek, men testar imorgon igen.”

“De lekte länge idag men han är inte intresserad ännu.”

Søndag 18. Desember kom endelig oppdateringen jeg håpet på, parring med 20 min heng. De fulgte opp over de neste dagene med parring både 20. og 22.

På ettermiddagen den 22. kunne jeg endelig starte juleferien og sette meg i bilen for å hente henne hjem. Med godt selskap i bilen ble turen både lettere og mer minneverdig. Etter over et halvt døgn i bil, lange lister over kjendisers kreative navnevalg, diskusjoner om kullnavn, diverse junk food, en minneverdig teltovernatting, frokost med familien Noven, å bli møtt med lykkehyl av min kjære hund, en håpløs fotosession med to motvillige hunder og mye mer, så rakk vi heldigvis hjem til jul.

Nå er det bare å vente og krysse fingrene for at “Syd, sol og sex” gir smått i valpekassen medio februar.

Deleted scene – «Den minneverdige teltovernattingen»

På turen ned for å hente hjem den nyparrede hunden hadde jeg med meg en av mine beste venninner. Hun er ikke navngitt, fordi hun skal slippe skammen – vi kaller henne heretter «Sandra». Hun har vært voldsomt engasjert i oppdrettet mitt fra første dag og har vært med på både utstillingsturer, agilitykonkurranser, parringsturer og annet. Dette er nok uten tvil en av de mer traumatiske overnattingene.

Jeg skal ikke ha det på meg at jeg er en strukturert planlegger. Den formidable overnattingsplanen var: Vi kjører så fort jeg er ferdig på jobb. Tar med telt og vintersoveposer. Når jeg er for trøtt til å kjøre lengre, så stopper vi for å sove. Like nord for Malmø, når klokken nærmet seg 2 på natten ble dette aktuelt. Da hadde allerede den fancy, lånte bilen mast i timesvis om at jeg måtte stoppe og drikke kaffe. Lykken var stor da vi skimtet en treklynge i det fjerne. Vi forlot hovedveien og kjørte mot trærne i horisonten, med håp om en mulig teltplass.

Trærne viste seg å være rammen rundt en Montesorri barnehage og skole. Bakken var myk som smør og teltpluggene har verken før eller siden vært festet i et så fantastisk underlag. På denne tiden av døgnet var likevel ingen våkne, så vi satte alarmen på altfor tidlig, med en plan om noen få verdifulle timer søvn. Sandra hadde lært fra tidligere utflukter at det blir ingen søvn uten ørepropper, så hun stengte verden ute. Vi lå der, godt innpakket i tjukke, varme soveposer og sovnet fredelig.

Vi spoler frem til en brå oppvåkning, dessverre svært få timer senere. Planen om å forsvinne fra «åsstedet» før verden våknet var dessverre ikke tilstrekkelig. En vekter hadde sett bilen på nattrunden og varslet polisen. Vi ble vekket av ikke mindre enn tre politibiler og minst seks politibetjenter med kraftige lykter.

«Hallå, det er polisen. Ni får inte sova her!»

Vi pakket ned teltet i skam. Kjørte til nærmeste parkeringsplass og sov et par timer før vi møtte «friske og opplagte» til frokost hos Noven.