Det skal være hyggelig å ha hund

Det er altfor få som snakker høyt om de vanskelige «casene», fordi det er forferdelig vanskelig å snakke om. Skam, sorg og kjærligheten til hunden i en salig blanding gjør det grusomt. Likevel er det noen ganger rett å la dem slippe. Det skal være hyggelig å ha hund.

Individuelle variasjoner

Heldigvis er det slik at de aller fleste som lever med den fantastiske rasen vår lever med nydelige individer og har solskinnshistorier å fortelle. Det er også slik at det er store individuelle variasjoner i for eksempel mengde drifter, jaktinstinkt, gemytt, håndterbarhet, samarbeidsvilje, trenbarhet, hvor myke eller harde, tøffe eller skjøre de er. Noen shibaer er «mye» og andre er ganske «enkle». De fleste går greit med andre hunder som valper og unghunder – og det er ikke nødvendigvis slik at eier har gjort noe feil om de slutter å leke med «alt og alle» når de blir voksne. Noen får håndteringen tilnærmet gratis, mens andre må jobbe intenst hardt for å «få lov» til å klippe en eneste klo. Det finnes shibaer som kan gå løs overalt, fordi de elsker eieren sin og ikke bryr seg om vilt – og det finnes shibaer som lukker ørene, stikker av og jakter (og noen ganger dreper) både mus, lemen, fugler og større vilt.

Det er som sagt enorme variasjoner i rasen. Har du møtt en så har du absolutt ikke møtt alle. Har du fått til en, så betyr det ikke at du kunne «fått til» den du leser om at andre sliter med. I all hovedsak må vi leve med og elske det meste av «quirks» som kommer med det individet vi har fått i hus. Men det hender at de er «for mye». Enten «for mye for oss, men vi tror det kan gå bra et annet sted» eller rett og slett «for mye til å leve i dette samfunnet». Det er en forferdelig situasjon å sitte i, det å måtte ta den avgjørelsen.

Genetisk gavepakke

En har jo valgt å påta seg ansvaret for et liv og å «forvalte» denne firbeinte som en har fått inn i familien på best mulig måte. Jeg vet at det finnes enormt med skam rundt opplevelsen av å ikke «få til» den oppgaven en har påtatt seg. Det handler ikke nødvendigvis om at eier eller oppdretter har gjort «feil» – noen ganger er den genetiske gavepakken litt uheldig sammensatt.

Det er i aller høyeste grad mulig å tilrettelegge hverdagen og skåne hunden i meget stor grad. Atferdskonsulenter, instruktører, hundeklubber og oppdrettere sitter med masse kompetanse som kanskje kan hjelpe akkurat dere. Tilrettelegging, kurs, medisiner, omplassering – det finnes så mange ting en kan, ønsker og kanskje bør prøve. Kanskje kan et landlig liv eller en familie uten barn være en god løsning for din «problemhund». En håper jo å finne en god løsning.

«Problemhunden»

Ofte er «problemhunden» et problem fordi det livet den skal passe inn i er blitt for vanskelig. Når de gjør utfall mot andre hunder, barn eller mennesker så er det gjerne redsel som trigger. Vi blir gode på å gjenkjenne situasjonene som blir for vanskelige for vår hund. Om nødvendig er det mulig å tilrettelegge i stor grad rundt hunden. Hundemøter er enklere å unngå på landet enn i byen – det betyr ikke at en skal måtte flytte om hunden ikke får til bylivet. Det er enklere å unngå å omgås barn om en ikke har barn selv eller i nær omgangskrets.

Om det er slik at vi ikke «strekker til» – om vi ikke har kunnskapen om hvordan eller muligheten til å tilrettelegge, eller om det rett og slett ikke er mulig og livet er for vanskelig for hunden. Da må vi huske på at det ikke bare er vanskelig for oss, det er også vanskelig for hunden. Den får ikke til livet og har det kanskje best om den slipper å fortsette å prøve å få det til.

Når er det nok?

Avgjørelsen for når det er nok er helt og holdent din. Det er et ansvar som kommer med det å «eie et annet liv». Når har dere har prøvd hardt nok? Når har hunden vært redd lenge nok? Når er det for vanskelig å skåne hunden? Når er risikoen for skade/ulykker høyere enn gleden ved å ha hunden? Når er du mer redd enn du koser deg på tur?

Husk at det skal være hyggelig å ha hund. Og det skal være hyggelig å være hund.