Shibaen – en lettfødende rase

I all hovedsak er shibaen en lettfødende rase. Min og andre oppdretteres erfaring er at de stort sett har enkle drektigheter og det er lite fødselskomplikasjoner. Flere shibaoppdrettere med erfaring fra andre raser og har erfart lavere andel av komplikasjoner hos shibaen. Fødsler er likevel ikke noe vi skal ta «lett på». En fødsel er alltid en akuttsituasjon for både mor og valper. Det er vi som «fødselshjelpere» som har ansvar for å fange opp i tide når det ikke går helt som det skal. Når er det på tide å konferere med andre erfarne oppdrettere? Når er det på tide å konferere med veterinær? Og ikke minst, når må man reise inn til veterinær for undersøkelse?

Nå kan jeg ikke snakke for alle andre oppdrettere, men stressnivået MITT er relativt høyt i fødsel. Det er jo jeg som har tatt en avgjørelse om at tispen skal gjennom dette og det er mitt ansvar at det går bra. Om mulig er stressnivået enda høyere når det er en fôrtispe og jeg har ansvaret for livet til en annens bestevenn. Selvfølgelig ønsker en også at det skal gå bra med valpene – alle sammen. Dette stressnivået tror jeg er sunt, til en viss grad. At vi er ekstra på, ekstra oppmerksomme, at tankene raser så fort det ikke er helt etter boka.

Etter en dramatisk fødsel i Januar følte jeg et behov for å snakke om «skyggehistoriene» med mine oppdretterkollegaer. Selv om det i all hovedsak er solskinnshistorier, ønsker jeg at vi også snakker om de gangene det ikke går helt som det skal. Flere oppdrettere har etter spørsmål ønsket å dele sine erfaringer, så dette blir en liten bloggserie.

Jeg begynner her med tre fødselshistorier: da Ruth ble mamma, den gangen alt gikk galt hos kennel Lillekos og den gangen vi måtte ha veterinærhjelp til Alma.

Ruth blir mamma

I Januar i år kom kennel Hakushu sitt ellevte kull til verden. Ruth ble mamma til tredje generasjon Hakushu. Som ekstra fødselshjelp hadde jeg med fôrvert Marte. Vi tok røntgen i forkant og visste at vi ventet på to valper. Temperaturen svingte massivt ei hel uke før hun endelig begynte med oppblokking og hun vekslet mellom graving, soving og å gjemme seg under sofaen et halvt døgn før Marte ringte og sa at det sikkert var lurt at jeg kom snart. Jeg kjørte ned på kvelden og hun begynte først med rier tidlig på morgenen. Riene kom litt for sjelden og det tok litt for lang tid før jeg opplevde fremgang, så jeg konfererte med veterinær underveis. «Så lenge det er fremgang, så tror jeg du kan senke skuldrene.» Og fremgang var det, heldigvis.

Den første valpen ble født helt problemfritt, Ruth var i morsrollen med en gang og han diet godt allerede kort tid etter fødsel. Ikke fullt så ivrig som Ruth selv, som hang på patten før hun var helt forløst. Lettelsen var stor når den første var ute. Min erfaring er jo at den første går tyngst, deretter kommer de andre lettere etter. Ruth fikk en god pause før nye pressrier. Vi så snuta komme, deretter hele hodet. Så kom halsen og han ble innmari lang i halsen, men skuldrene kom ikke etter. Jeg har assistert i flere fødsler av barn enn hunder og blir alltid like fascinert over hvor rolige jordmødrene er når mødrene får en riepause mens hodet er ute og resten av kroppen er inne. Jeg pustet. Ventet på ny rie.

«Valpen sitter fast!»

Første respons når jeg tenkte det begynte å haste var at «vi må bevege på henne!». Bevegelse vil jo gjøre at valpen også beveger seg i fødselskanalen og kanskje roterer slik at den kommer ut. Lite skjedde og jeg kastet meg på telefon til veterinæren min.

«Valpen sitter fast! Hva gjør vi!?» dette på høyttaler, mens Marte holdt og støttet Ruth og jeg allerede hadde en finger opp ved siden av valpen.

«Har du glid eller vaselin tilgjengelig?» Vi rakk heldigvis ikke å finne frem noe mer, før jeg fikk lirket den ene skulderen hans bakover, slik at den andre kom ut og resten av kroppen kom lett etter.

«Åh, nå kom den! Herregud! Tusen takk! OG han lever!» Lykken over å kjenne motstand og bevegelse i den lille bylten var enorm. Lettelsen var enorm.

Også denne gangen gikk det heldigvis bra. To nydelige, røde hannvalper.

Når alt gikk galt

Jeg har vært så heldig med jentene mine, de har klart seg selv gjennom fødsler og valpetid uten min hjelp. Jeg tenkte nesten at denna rasen er sånn som ikke trenger noe inngripen. Helt til det en dag gikk galt..

Drektigheten hadde gått som normalt, ultralyden viste flere bobler og Natsu-hana vokste seg stor slik som tidligere. Jeg tippa 3 valper, kanskje 4. Termindagen kom, ingen tegn på fødsel og jeg kjente bekymringen begynte å lure når det ble kvelden. Neste dag var ho mer urolig og gravde i valpekassa, helt fra morgen av fikk hun liksom ikke ordentlig til å hvile. Og jeg tenkte «ah, endelig, da kommer de en dag over da». Det var lørdag og jeg ordnet meg til for en rolig innedag med valpefødsel. Timene gikk og ting tok seg liksom aldri opp slik som de andre gangene. Jeg ringte dyrlegen, og etter samtalen kom vi fram til at det var jo bare en dag over så vi kunne vente til i morra. Fødselen kom sikkert til å starte i natt. 

Bare at den gjorde ikke det. Og jo mer jeg satt der å så på lille jenta mi som pustet tungt og var tydelig sliten, til tross for at veene aldri kom, jo mer fortvilet ble jeg. Noe var galt, jeg følte det i hele meg. Med en gang søndagen kom ringte jeg dyrlegen igjen. Da vi dro dit ble hun undersøkt, og det lå en valp helt i starten i fødselskanalen. Jeg holdt henne og trøstet så godt jeg kunne mens dyrlegen fikk tak i valpen og dro den ut. Natsu-hana hadde ikke fått åpnet seg nok og ikke hadde hun press-veer heller, så det var smertefullt. Mens hun skrek, gråt jeg på hennes vegne og for den lille nydelige tispevalpen som ikke var i live. Ifølge dyrlegen hadde den vært død noen få dager. Resten av kullet hadde dødd før det igjen, det var ikke noe liv på ultralyden så vi åpnet henne ikke opp for å skrape ut. Natsu-hana ble satt på antibiotika for å forhindre infeksjon, og smertestillende etter den store påkjenningen. Til tross for dette tok det 3 dager før hun klarte å gå normalt, og en hel uke før hun virket glad igjen. Det var så sårt å se den sprudlende tispa som alltid var så glad, nå være apatisk. Helst ville hun ligge i fred, jeg måtte bære henne ut for å tisse i hagen og hun la ikke særlig merke til resten av flokken.. 

Det var en vond opplevelse, som har satt en demper på gleden ved avl for min del. Vi har hatt valpekull etter dette der alt har gått fint, men jeg vet nå hva som kan skje og har det i bakhodet når jeg planlegger kull.

Tone – kennel Lillekos

Når veterinæren må på saken

Alma var stor mot slutten av drektigheten. Så stor at jeg «dro på» og sa at det måtte være MINST fire i denne «shiballoonen». Oppblokkingen gikk etter boken. Riene kom som de skulle. Hun virket å ha gode, regelmessige rier, men uten resultat. Vi var ute og gikk, løp trapper, forsøkte flere av triksene i boken. Det var stadig ingen valp i fødselskanalen og riene begynte å avta. Noe var galt. Jeg konfererte veterinær underveis og vi ble til slutt enige om at jeg måtte komme inn for å undersøke henne. Hun fikk riestimulerende og vi løp på parkeringsplassen i håp om at det skulle løse seg på egenhånd. Røntgen viste SEKS(!!) valper og at den første valpen lå på tvers og sperret for alle. Eneste løsning var å ta dem ut med keisersnitt og det ble ringt etter en ekstra veterinær for operasjon.

Der satt jeg livredd på venterommet midt på natten med en dødstrøtt unge og ventet. Og ventet. Det kjentes som en evighet der vi satt i uvitenhet. Hvordan ville det gå med Alma? Og valpene? Hadde vi ventet for lenge? Ville det gå bra med alle? Ville hun ta til seg valpene etter keisersnittet eller ville jeg måtte fostre opp seks valper? Ville fôrverten få hjem hunden sin?

Man rekker å tenke mye på et stille venterom.

Det kjentes som jeg endelig kunne puste normalt når de kom bærende med en eske full av valper – seks ivrige små og kunne fortelle at heldigvis hadde alt gått fint med mor og valper. Alma var heldigvis ikke påvirket av keisersnittet og var ei stjerne med valpene fra første stund.