Kaida – en meget etterlengtet valp

Hvorfor en import?

Vi entret 2022 med et brak. I det rakettene smalt ble det født en black and tan hann hos oss, i følge kom en creme søster. Planen var å beholde en tispe i dette kullet, som skulle bo hos oss og oppdras av de fantastiske gamlingene. Skuffelsen var stor når det ikke ble slik. Enda større var sorgen da vi mistet Kiyomi den høsten. Hun skulle jo være med oss mye lenger og hadde så innmari mye å lære bort til et lite nøste. Det ble ikke slik. Omtrent et år senere gjorde jeg et nytt forsøk på å «lage» det neste tilskuddet i flokken. Heller ikke denne gangen ble det slik. Tre hanner ble født. Etter å ha drømt om ny valp i årevis, deretter planlagt og ventet på min egen valp i omtrent to år innså at jeg måtte kontakte andre oppdrettere om det skulle bli tispevalp på oss snart. Valget falt på Sakura Kensha i Frankrike. Jeg har fulgt med på både kennelen og avkom derfra på Facebook og Instagram i mange år og vært avstandsforelsket i flere av hundene. Jeg ble en anelse «starstruck» når hun skrev at hun følger oss på Instagram og enda mer fornøyd når hun skrev at hun liker godt å selge til mindre oppdrettere eller familiehjem som gir hundene aktive og innholdsrike liv.

Et av de første bildene jeg fikk!

Ventetiden

I slutten av August -23 fikk jeg beskjed om at det var født en valp som kanskje kunne passe oss. Ventetiden var lang. I midten av Desember -23 kunne jeg endelig fly ned og hente det etterlengtede vidunderet. Importvalper kan dessverre ikke hentes ved åtte uker. For innreise til Norge fra Frankrike må valpen ha rabiesvaksine, denne kan de først få ved 12 uker og deretter må det gå tre uker fra den er satt. Altså var hun femten uker når hun endelig kunne hentes. Ventetiden var enormt lang og jeg var så vilt spent på å treffe henne. De siste ukene før jeg reiste ned undersøkte jeg med flere som har importert valper tidligere, de fleste sa at shibavalper på den alderen måtte i cargo. Noen få hadde flydd med sin i kabinen, uten problemer. Flere hadde kjørt forferdelig langt for å hente sine, for å unngå å putte en liten en i cargo. Jeg bestemte meg for å satse på å ta henne i kabinen og sov knapt de siste ukene, grunnet angsten for å bli stoppet med beskjed om at hun var for tung, for stor for reiseburet, at reiseburet var feil etc. Friskt i minne hadde jeg skrekkhistorien til ei venninne som ble stoppet, måtte booke om flyet og putte valpen i cargo og mistet valpen sin i over et døgn fordi hun stod igjen på mellomlandingen. Tenk å stå på Gardermoen og ikke vite hvor valpen er!

Sammen med en kullsøster før henting

Reisen

Avgjørelsen var tatt og jeg bestilte en dagstur tur/retur Charles De Gaulle. Derfra hadde jeg leiebil til kennelen. Flyet mitt gikk grusomt tidlig og vi kom hjem grusomt sent. Heldigvis at jeg hadde god tid, vil jeg si, med noen snubletråder på veien.

Vel fremme ved leiebilene på flyplassen får jeg beskjed om at jeg har klart å bestille en bitteliten elbil. De er jo ikke kjent for å ha voldsom rekkevidde og jeg skulle kjøre rundt 100 km hver vei. Hun så nok frykten i øynene mine da hun sa det, men kunne heldigvis trøste meg med at det kunne endres mot et lite tillegg i prisen. Se for deg rekkeviddeangsten og å skulle lade på fransk! Når det var klart skulle det reserveres en sum som «forsikring» og jeg kunne suse avgårde. Jeg sjekket kontoen et par dager før og tenkte at jeg hadde god margin, sist jeg hadde leiebil var depositumet 2000,- kr. Summen som skulle reserveres var MYE større enn jeg hadde regnet med og jeg hadde ikke nok! Det var umulig å «bytte» kort til det hvor lønna nettopp hadde kommet inn. Der stod jeg på telefon med banken for å hasteutvide kreditten min – det ble heldigvis raskt innvilget.

Videre gikk det heldigvis litt mer på skinner en stund. Kjøreturen gikk strålende, takket være Google Maps. Og i det jeg kom inn porten, kom den lille sorte dragen løpende imot. Audrey ga meg omvising på kennelen og jeg fikk se/treffe alle hundene (omtrent 30 + et par valpekull). Det ble kaffe og masse hundekos (til og med fire shikoku!), før vi signerte kontrakt og jeg tok med meg det nye tilskuddet i bilen. Grunnet mitt voldsomme stress over å miste flyet, dro vi mye tidligere enn vi egentlig måtte. På veien tok vi en pitstop i en liten by, en siste tissepause før flyplassen. Jeg stakk innom en liten butikk og spurte pent om hvor det kunne være fint å ta en luftetur med hunden. Ekspeditøren var ekstremt hyggelig, men skjønte ikke noe av det jeg sa. Selv ikke med google translate, voldsom gestikulering og miming kom vi frem til et svar på det jeg lurte på.

Etter litt ga jeg opp, kjørte videre og fant en flott gammel kirke med gressplen utenfor. Hun fikk gjøre sitt fornødne der. Da vi var på vei derfra kom en politimann gående, han var streng i blikket og jeg gjorde meg klar for å få voksenkjeft på fransk. Heldigvis ville han bare hilse på og fortelle meg at hun var vakker. Lettelsen var stor. Spesielt etter tidligere erfaringer med politi i utlandet.

Første bilde sammen!

På flyplassen

Endelig ankom vi flyplassen, med hund og diverse pikkpakk. Nå manglet det bare å finne gaten, slik at vi kunne finne ro frem til flyet gikk. Med skyhøyt stressnivå gikk jeg gjennom sekken for å sjekke at vi hadde alt. Papirer på hunden, mine papirer (pass og boardingkort), visakort etc. Livredd for at noe skulle skje, så vi ikke kom oss hjem. Oppakningen var jo minimal, ettersom det var en kort dagstur. Minst fem ganger lette jeg gjennom bagasjen, før jeg konstaterte at jeg ikke fant visakortet og passet mitt. Stressivået økte ytterligere. Jeg «backtracket» mine bevegelser og gikk tilbake til leiebilen. Visakortet har fortsatt ikke kommet til rette, men passet lå heldigvis i passasjersetet i leiebilen.

Endelig lave skuldre på flyplassen

Nok en runde på flyplassen for å finne frem til der hvor jeg skulle sjekke inn hunden og finne frem til gaten. Jeg ble videresendt fra sted til sted på flyplassen før jeg endelig fikk sjekket henne inn og jeg kunne senke skuldrene og vente på avgang. Ingen kommentarer på verken reisebag, vekt eller hund. Etter mange uker kunne jeg endelig puste igjen.

Sov godt hele flyturen

Endelig hjemme!

Lakrisfrøkna sov seg gjennom flyturen hjem og syns at snøen på Gardermoen var dødsgøy. I det hele tatt er livet en fest. Nå har hun vært her i omtrent seks måneder. Hun er vår lille lykkepille og sørger for at vi har våre daglige lattere, frustrasjoner, mengder med grå hår og «nååååh»-øyeblikk. Vi har allerede fått SÅ mange fine turer sammen og gleder oss til resten! Tenk at jeg hadde glemt hvor fantastisk, hyggelig, slitsomt og frustrerende det er å ha valp i hus.

Vi er SÅ glad for at det ble Kaida som fikk fylle den tomme plassen i flokken!

Endelig hjemme!